Dette er fortellingen om hvordan et halvkonkurs kanadisk kalkulatorfirma etablerte seg blant hovedaktørene i et raskt voksende hjemmedatamarked, for deretter – på nesten magisk vis – å drible bort alt som var av markedsandeler og oppsparte midler i løpet av fem-seks blodrøde år.

Commodore ble grunnlagt og frontet av Jack Tramiel, en jødisk Kanada-immigrant som i sin ungdom overlevde et langt opphold i tyske konsentrasjonsleire. Som ledertype var Tramiel av den sigartyggende jerndiktator-skolen: han reduserte underleverandører til tårer og framtidig konkurs ved forhandlingsbordet, og personalpolitiken hans involverte såkalte Jack Attacks hvor han kom løpende inn i underavdelinger og sparket folk i hytt og pine. Jack Tramiel etterlot seg kanskje et spor av knekte menn, men han inspirerte også en fryktblandet lojalitet i troppene sine, samtidig som han hadde en visjon for hva Commodore skulle drive med: billige teknologiprodukter for folk flest.

Jack Tramiels legendariske teft og gnienhet til tross, stod Commodore Business Machines og vippet på kanten av stupet i 1977. Overlegne japanske konkurrenter hadde kjeppjagd firmaet ut av det tidligere så profitable markedet for lommekalkulatorer (som det het den gang), og Jack Tramiel var på desperat leit etter et produkt eller en finte som kunne redde firmaet hans fra undergang.

Redningen kom fra MOS Technology, en liten mikroprosessorprodusent som Tramiel (sin vane tro) hadde slukt for en billig penge. Gjennom oppkjøpet av MOS satt Commodore på den avanserte og billigproduserte prosessoren 6502, og på en framsynt ingeniør ved navn Chuck Peddle som drømte om å skreddersy en hjemmedatamaskin rundt denne teknologien. Tramiel så potensialet i Peddles ide, og ga ham to måneder (!) på å hastverks-hamre sammen en prototype i tide for neste CES-messe. Utrolig nok, kom Peddle og teamet hans opp med Commodore PET, en lekker liten datamaskin som skilte seg ut både salgs- og kvalitetsmessig blant deltagerne (Apple II og TRS-80, først og fremst) i den første bølgen av hjemmedatamaskiner.

En litt artig anekdote fra denne perioden, er at Jack Tramiel skaffet PET sitt operativsystem ved å ta en ung Bill Gates med bak samvirkelaget. Når de to var ferdige bak der, hadde Tramiel betalt temmelig lite for en avtalte som lot ham bruke Microsoft Basic på et ubegrenset antall maskiner, og som deretter lot ham oppgradere Basic for framtidige Commodore-produkter uten å betale noe ekstra til Microsoft. Sjelden eller aldri har Bill Gates blitt utsatt for en like ydmykende omgang med god, gammeldags knøvlings.

Fra PET gikk det slag i slag med maskiner som Vic 20, C64 og Amiga, og Commodore forble en viktig aktør på hjemmedatamarkedet utover åttitallet. Så hvordan har det seg at jeg ikke skriver dette på en Commodore Awesometude 2008-modell hjemmedatamaskin? Og hvorfor spiller vi GTA på Xbox eller PS3, i stedet for på Commodores nyeste multimedia-monster? Uten at jeg skal avsløre for mye om de sentrale tragediene i denne nerdehjerteskjærende boka, var det utvilsomt en faktor i Commodores undergang at Tramiel brant mange broer på sin kompromissløse ferd mot toppen, og at kjernestrategien hans – utslett alle konkurrenter ved å kverke dem på pris – etterhvet ble for usofistikert for et modnende hjemmedatamarked. Når Tramiel etterhvert ble skjøvet ut av Commodore tok han med seg mye av sjelen og drivet, samtidig som etterfølgerne hans var en klovnekavalkade av noksagter og heimfødinger.

Selv for de av oss som var mer enn vanlig opptatt av Commodores gjøren og laden på 80-tallet, forble firmaets beslutningsprosesser og internpolitikk uutgrunnelige mysterier. On the Edge er en uvurderlig kilde til innsikt om temaer som hvordan Commodore kunne gå fra Vic 20 og C64 til brutale feilskjær som C16 og +4. Boka avslører også noen av de okkulte grepene Commodore-ledelsen brukte for å unngå å gjøre en massiv salgssuksess ut av Amiga, en maskin som var overlegen all konkurranse på slutten av 80-tallet.

Selv om denne boka anbefales på det varmeste til Commodore-affiserte dorks, tør jeg påstå at den har svakheter innenfor området kildebruk. Uten at jeg kan påstå at det er ting her som er direkte feil, blir bildet i det minste litt tendensiøst når vi får 90% av all innsideinfo fra PET-tiden – inkludert hva andre folk mente og sa – fra Chuck Peddle, en halvbitter fyr som ikke virker helt fremmed for å henge noen ekstra juletrelys på egen legendestatus.

On the Edge kan, for eksempel, kjøpes fra Amazon.

Jack Attack!